REPEAT

Jeg lærer aldri. Jeg har alltid høye forventninger til min egen bursdag, og hvert eneste år knuses dem. 

Heisann!
Den tjuende februar fylte jeg tjueto år, og i den anledning feiret jeg også bursdagsfest for meg selv den tjueførste! Bursdagen som i utgangspunktet var en helt vanlig bursdagsfest endte med å bli tidenes Barbiebursdag. Fy faderullan så mange fine gaver jeg fikk, av folk som er enda finere! De kjenner meg godt, og det setter jeg stor pris på. Jeg klarte å samle tolv fine mennesker rundt det bittelille bordet i ettromsen. Hele kvelden ble helt super, selv med et lite sammenbrudd i køen på vei inn til Ingensteds.

Det viste seg at ikke alle ville danse den kvelden, til tross for min iver som jeg følte jeg formidlet i løpet av kvelden. Så, da jeg dro med syv stykker som ikke ville danse ned til Ingensteds som er the-über-dansested, da stod jeg der da, alene.. sammen med Synne, den eneste danselystne kompanjongen med samme iver etter å danse. Vennene mine ville heller sitte et sted å prate. (Så hvorfor forlot vi da leiligheten!?!??!?) Og så begynte jeg å gråte og ødela hele kvelden. Jeg lærer aldri på bursdagene mine. Har man forventninger, er allerede løpet kjørt. Jeg gråt også på 18-årsdagen min. Jeg vet jo at tolv mennesker ikke nødvendigvis ønsker det samme. Noe jeg tydeligvis ikke forstår etter en flaske med rødvin. 

Men, for å ha det klart, bursdagen min var kjempekoselig og bra fram til vi gikk ut døra. Så i mine øyne ble dette en velykket bursdag likevel. Kvelden endte tross alt med å fortære masse burgere sammen med Linn, Jo Audun, Ingeborg og Christian, og det syntes jeg var kjempestas. 

Bilder til å forklare kvelden nærmere: